Husarbeid og en eks...

Husarbeid, et skummelt ord for mange menn. Hva skal hun ha meg til å gjøre nå, tenker de vel. Støvsuge, ta opp vasken, gå med søpla....., lista kan være lang. "Hva skal jeg med ei kjerring (som han så pent kaller meg) hvis jeg må lage middagen min selv?", kan Thomas finne på å si. Bare for å fyre meg opp, det er jeg sikker på. Og det klarer han også. For å unngå slike situasjoner hvor du har mest lyst til å gi han ett ballspark, kan det være lurt å fordele arbeidsoppgavene. Vi, for eksempel, har det slik at han gjør "uteoppgaven", og jeg gjøre "inneoppgavene". MEN det er aldri en "regel" uten ett unntak. Unntaket her er at han må hjelpe til inne med de "lette" tingene. Ting som er gjort på null-komma-niks. Å stable inn i, eller å tømme oppvaskmaskinen, for eksempel. Hvor lang tid tar det deg å gjøre det liksom?
 




Likevel blir det altså ikke gjort. Noe annet kan være å gå med søpla bort til dunken, eller å sveipe kjapt over gulvet med støvsugeren. Jeg tror ikke han tenker over hvor glad (og ikke minst overrasket) jeg ville blitt om han faktisk tok initiativet til å gjøre noen av disse tingene. Han kunne fått seg noen "kjærestepoeng" der gitt! Kjærestepoeng er noe du opptjener deg over en viss tid, og senere kan bruke til å gjøre ting DU vil. Som å dra ut på byen med gutta, for eksempel. Eller dra en uke på fjellet for å fiske. (Det siste alternativet krever ekstremt mange poeng, bare så det er sagt). Når disse poengene så har blitt brukt opp, må du opptjene deg nye. Jeg sitter så her og lurer, er alle menn der ute like håpløse som min? Jeg håper, og velger å tro at grunnen til at han ikke gjør disse oppgavene er fordi han rett og slett ikke ser at det trengs og gjøres, og at han ikke med vilje velger å ikke utføre dem. Ikke har vi sex, og til tider er vi mer venner enn kjærester. Jeg er hans hushjelp, føler jeg. Skjerp deg, mann, hadde det ikke vært for meg hadde du ikke hatt rene truser å ta på deg om morningen!! Tro meg, jeg vil ikke gå rundt å mase på han dagen lang, men det kan fort bli sånn.

Oppi alt dette er det fint å ha noen å kunne støtte seg til. Noen å få ut fustrasjonen sin til. Noen som skjønner hvordan du har det. En god venninne, for eksempel. Gjerne en venninne som har, eller har hatt det likedan selv. Gjerne hans eks. Hans eks, min nå, meget gode venninne. Jeg regner med at han nå angrer på den dagen han introduserte oss for hverandre. Lite visste han om at vi kom til å bli  gode venner, lite visste jeg om at vi kom til å bli så gode venner.



To gode venner ❤️ 

 



"Ikke gjøre ditt, ikke gjøre datt! Oppfør deg nå!", sier "jentene hans" i kor.

 

Torill er hennes navn, denne eksen. Altså, vi er alle sammen venner, både jeg, Thomas, Torill og Marius, Torill's kjæreste, bare så det er klart. Jeg var så heldig å bli introdusert for henne, -for så senere å bli veldig godt kjent med denne herlige dama! Du vet, når du blir sammen med noen forventer du vel egentlig aldri å bli venner med eksen. Eksen er vel heller i de fleste tilfeller det noen vil kalle ett hespetre. Men ikke i dette tilfellet. Torill er alt annet enn ett hespetre. Hun er faktisk så langt unna ett hespetre du kan komme. Av og til liker jeg henne bedre enn jeg liker Thomas. Hun er snill som dagen er lang. Snill, så utrolig snill. Irriterende snill, faktisk. Hun er snillere enn meg hun, og hun er hans eks. Og hvem vil vel egentlig at kjæresten skal ha slik en snill eks, slik en koselig eks? Hvem er det egentlig som er venner med kjærstens eks i det hele og store? I am. Og glad er jeg for det. Til Torill kan jeg gå å sladre om når Thomas "ikke oppfører seg", og hun føler med meg og gir meg sin dypeste sympati. Hun har nemlig vært igjennom akkurat det samme når hun var sammen med ham, så jeg har hennes fulle forståelse. I "timesvis" kan vi bli sittende å snakke om hans "feil og mangler" (nå og da), og hva han må bli flinkere til. Sammen har vi funnet ut at han har forbedret seg siden han var sammen med henne, nå løfter han faktisk bena når det skal støvsuges ved sofaen. 👏🏼



Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt "du må hjelpe til med å støvsuge her hjemme". Vi har nemlig en hund, en hund på størrelse med en ponni. En ponni som veier godt over 50 kg. En leonberger. Taiga er hennes navn, hun er "storesøstra" til Trym, og hun har MYE pels. Derfor må det støvsuges så og si hver dag, i allefall på denne årstiden. Jeg sa til Thomas når jeg var gravid, "når ungen kommer til verden så MÅ du hjelpe meg med å støvsuge, for etterhvert kommer han til å kravle rundt på gulvet, og vi kan ikke ha ungen full av hundehår". Ja, for så lenge har jeg mast på han om denne støvsugingen. Men ingenting ser ut til å hjelpe. Rådvill som jeg var, snakket jeg med Thomas' kompis, Rune, og finner altså ut at de to er av samme ulla. Rune sier til meg at han ser ikke hybelkaninene som har slått seg til ro i både kriker og kroker. Han kan til og med GÅ OVER skittentøyet, uten å tenke at han burde kanskje burde sette på en vask. Dette er noe vi kvinner har i oss instiktivt, sier han, og det er nok sant det.

Hva skal vi så gjøre med dette vedvarende problemet? Jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg går til innkjøp av en ukeplanlegger. Nå kan han hverken lure seg unna, eller "glemme" arbeidsoppgavene sine. 




Her blir jeg å skrive opp hva han har å gjøre iløpet av dagen, og når han har gjort det kan han krysse av i ruten, akkurat som et lite barn. Men noen ukelønn, det trenger han ikke å forvente. Nå gjenstår det bare å se om denne ordningen blir å fungere. 🙉

Jeg ønsker med dette alle der ute en fin lørdagskveld, vennlig hilsen "mannehateren", som Thomas kalte meg etter å ha lest innlegget mitt. 😂

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Norge

Arkiv

Kategorier

hits